INTRODUKSJON
Titandioksid (TiO₂) er verdens høyeste-hvite pigment, mye brukt i belegg, plast, papir, gummi, blekk og andre sektorer. To modne produksjonsteknologier er tatt i bruk industrielt: sulfatprosess og kloridprosess.
Sulfatprosessen er en tradisjonell teknologi for fremstilling av titandioksid, som ble satt i industriell produksjon så tidlig som på begynnelsen av 1900-tallet. Dens kjerneprosess: ilmenitt reagerer med svovelsyre for å generere titanylsulfat, som deretter omdannes til metatitansyre via hydrolyse. Til slutt oppnås titandioksid gjennom kalsinering.
FORDEL
1. Lav råvareterskel
Lav-pris ilmenitt og høy-titanslagg kan brukes med rikelig tilgang og lave innkjøpskostnader. I motsetning til dette, gjelder kloridprosessen bare for høy-rutil eller syntetisk rutil, som er knappe og dyre.
2. Lavere utstyrsinvestering og enklere anleggskonstruksjon
Prosessen er moden med fullt lokalisert utstyr. Små og mellomstore produsenter kan starte produksjon med korte byggesykluser. Innledende investering i anleggsmidler er langt lavere enn i kloridprosessen.
3.Full dekning av produktkarakterer
Den kan produsere både anatase (for lav-belegg, plast, papir, blekk) og rutil titandioksid. Kloridprosessen produserer hovedsakelig høy-rutil og kan ikke dekke anatasmarkedet.
4. Egnet skjulekraft og spredningsevne for middels-til-lave-markeder
Etter modifisering av overflatebelegg oppfyller dens skjuleevne og spredningsevne generelle krav som interiørmaling, vanlig plast, gummi og papir, og gir enestående kostnadsytelse.
5. Fleksible støttefasiliteter
Den kan integreres med pyritt-basert syreproduksjon og resirkulering av avfallssyre. Produsenter med tilknyttede gruver eller svovelsyreanlegg kan effektivt kompensere for kostnadsøkninger for svovel.
ULEMPE
1. Alvorlig miljøpress og stort volum på tre avfall
Hvert tonn titandioksid genererer 8–10 tonn avfallssyre, massivt surt avløpsvann og jernsulfatrester. Avløpsvannet inneholder tungmetaller med høy surhet, noe som fører til ekstremt høye rensekostnader. Produksjonsbegrensninger på grunn av miljøforskrifter har blitt rutine.
2. Lang produksjonssyklus og høyt energiforbruk
Prosessene inkludert oppløsning, hydrolyse, vannvasking og kalsinering er langvarige. Hele produksjonslinjen tar dusinvis av timer, med høyere samlet energiforbruk enn kloridprosessen.
3. Vanskelig fjerning av urenheter, dårlig ytelse for avanserte-applikasjoner
Høyere gjenværende urenheter som jern, mangan og vanadium:
Lavere hvithet, glans og værbestandighet sammenlignet med kloridprosessen;
Tilbøyelig til å gulne og kritte når den brukes i utendørs maling, billakk og høy-plast.
4. Sterkt påvirket av svovel/svovelsyrepriser
Å produsere 1 tonn titandioksid bruker 3–4 tonn svovelsyre. Stigende svovelpriser presser direkte profittmarginene kraftig. (Stigningen av svovelsyrepriser i H1 2026 var hovedårsaken til tap av sulfat-prosessprodusenter.)
5. Gjennomsnittlig batch-til-batchstabilitet
Hydrolyseprosedyren er vanskelig å kontrollere nøyaktig. Hvithet og partikkelstørrelse varierer mellom batch, så streng screening er nødvendig for high-kunder.
